TJA...

apropo deichmanske.....

2011-04-12T16:55:00.002+02:00

http://places.designobserver.com/feature/public-library-an-american-commons/26228/

Interactive spaces!

2011-03-29T09:37:00.000+02:00

Not there quite yet....

2011-02-03T14:43:00.001+01:00

Starting our servicedesign company...we need a logo!

2011-01-25T10:23:00.000+01:00

Semester nummer 8 !!!

2011-01-18T10:32:00.000+01:00

Service Design is the activity of planning and organizing people, infrastructure, communication and material components of a service, in order to improve its quality, the interaction between service provider and customers and the customer's experience.

(wikipedia 2011)

Artig fra BB! om video evidencing!

2010-10-18T16:35:00.003+02:00

http://www.boingboing.net/2010/10/17/early-distributed-co.html

iPad App for Aftenposten - prosess

2010-10-11T00:23:00.000+02:00

Vi burde i grunnen sponses av Post-It!

Ulike deler av den kreative prosessen med å lage et konsept for målgruppen: Wonderwoman.

Noen detaljer fra ideveggen.

Self Ethnography task ....

2010-09-21T21:20:00.000+02:00

15 minutters filming i min stefars bursdagmiddag for å undersøke hvor mye jeg deltar og styrer samtalene. Jeg snakket ikke mest i allefall...

Kristin klikker antall samtaleemner vi er innom i løpet av en halvtime med skravling på jobb

IPhoneapp sketches for the park page.

2010-09-07T01:22:00.001+02:00

Testing with Thea

2010-09-03T15:21:00.000+02:00

Thea spent the morning helping me test the the second version of the paperprototype of my Dogwalking App. Back to the drawing board !!!

A step in the right direction?

2010-09-02T23:31:00.000+02:00

For the last three days I've been working on paperprototyping models of my app. And what in the begining seemed lika a simple task with a few interfaces keeps growing and growing. I guess I have to find a way to make it work without a million pages.

App for Dog Lovers

2010-09-02T22:57:00.001+02:00

Dog lovers are a strange group of people. We love to talk abour our dogs. For instance we talk about their problems, the funny things they do, how cute they are, things we wonder about, what we feed them and their poop and we have these conversations with people we've just met. As long as they have a dog off course. The people I meet and and walk dogs with aren't necessarily people People I would want to do other stuff with. ou are out walking your dog three times a day seven days a week threehundredandsixtyfive days a year and dogs are a bit like people when it comes to socialization. The have favourite dogs they really enjoy spending time with and others they don't like at all. Meeting up and walking with my dogs' best friend is very nice. My dog enjoys the walk twice as much and spend double the amount of energy. And I get to talk about dogs which is a need my other friends don't quite get.

I want to make an app for smartphones that makes it easier to meet up for a lovely walk with the dogs in the local park.

Om det å skrive...

2010-08-23T16:03:00.000+02:00

Siste semester på AHO var en av oppgavene å skrive en artikkel om et designrelatert tema som en skulle se for seg publisert i en avis eller lignende. Min første reaksjon var: hæ, skal vi bli journalister og nå. Min andre reaksjon var: hvordan i helvete skal jeg få tid til dette ved siden av designing av sekk, ex-phil, jobb m.m. Og tredje reaksjon var: H-J-E-L-P!!! Jeg er tidsoptimist, men selv jeg klarte å se at dette trengte mer enn noen timer. Dessverre fikk ikke oppgaven mere enn ca. 4 timer og kvaliteten ble deretter. Men, etter vel overstått sommerferie med litt distanse fra AHO har jeg kommet frem til at det å få til å skrive ok interessante artikler om faget mitt kanskje ikke er så dumt. Jeg sliter som konsekvens av stilskriving og påtvungne norsk og nynorsk eksamener i barn- og ungdomsår med en lei sperre når det gjelder kreativ skriving, altså skriving om alt annet enn prosjektrelaterte tekster om analyser, forklaringer på bruk, beskrivelser av produkt o.l. Min første og største utfordring blir å drepe monsteret som dukker opp i magen hver gang jeg så vidt begynner å tenke på hva jeg kan finne på å skrive om. Mitt håp er at neste post som legges ut her blir en ikke så allerværst artikkel som omhandler noe av designrelatert karakter.

Ønsk meg lykke til !!!

Kua blir borte på vei til kjøledisken

2009-11-16T14:37:00.000+01:00

Sau blir til får. Gris til svin. At ord er makt, er det få som tviler på. Men valg av ord kan og så avgjøre hva som selger.

Husdyr utsettes for dette i større grad enn andre. Derfor er det lite samsvar mellom hvordan dyr klassifiseres før de føres inn i slaktebilen og hva de ender opp som i kjøttdisken. Med få unntak døpes de om.

Kuer blir hetende storfe. Mer overraskende er det kanskje at arten hest nesten forsvinner helt etter å ha blitt tappet for blod og partert.

Inne i vakuumpakket plast kalles død hest for «dyrekjøtt». Bare en og annen biff på dyre restauranter og spekepølse kan spores tilbake til «Sugarcane Hanover» og andre hingster.

Det stopper ikke der. De som tror at det bare er mennesker som diskrimineres ut ifra kjønn og alder, tar grundig feil. I dyreriket er visse kjønn og aldersgrupper høyere rangert enn andre.

Hankjønn selger best.

Okse er positivt ladet. Selv om både kuer og okser kalles storfe etter døden, gjenoppstår overraskende mange okser når prislappen settes på. Derfor er mang en «oksestek» fra ku å få kjøpt. De kommer ikke fra transvestitter.

Noe av det møreste kjøttet – mørbradstek (et mørt stykke øverst på låret) selges svært ofte som et stykke kjøtt fra et kjønnsnøytralt dyr. Det gjelder for all del ikke å assosiere biffen med en død ku. Og når halen er skilt fra skrotten, blir halene fra både okse og ku til «oksehale.» Det finnes jo ingen oppskrifter på «kuhalesuppe»!

Selv om mange eldre kuer ender opp som kjøttdeig (av storfekjøtt selvsagt), mener mange kokker at kjøtt fra eldre, litt fet ku er både saftig, mørt og smakfullt. Men gammel ku er definitivt ikke å oppdrive, hverken på restaurantenes menyer eller i kjøttdiskene.

Kviger – kuer som ikke har kalvet – har jevnt over det møreste biffkjøttet, men i butikkene er det umulig å få tak i kvigefilet. Også de ender som storfe – hvis de ikke «opphøyes» til okse.

Rett skal være rett, det er ikke alle okser som markedsføres som det de er heller. Selv om kjøttbransjen i fjor sendte 378tonn kjøtt fra kastrater ut i butikkene, ble ikke merkingen deretter.

Men – er man stor, rødbrun, spraglete og har horn, gjelder det altså i all hovedsak å være hankjønn.

Svinaktig god purke.

Er man mindre, lyserød og assosieres med influensa, markedsføres ikke hannen. Alle som har smakt svinekoteletter med brunstsmak, forstår det. Uansett hvor lenge man surrer dem i «Côtes du Rhône» eller uansett mengde pikant krydder, forsvinner ikke smaken.

De rånene som slaktes og havner i kjøttdisken i en eller annen pølse, er imidlertid kastrert. Men hvem har funnet noe som helst laget av galtekjøtt?

Purkenakke (uttales svinenakke) er råvare i ekstra smakfullt pålegg. Årsaken er at det faktisk er mer smak i purkene enn i både unggriser og råner. Av den grunn havner også mange purker i pølsekvernen.

Mange kilometer med medisterpølse som selges unna før jul, kunne med andre ord vært kalt purkepølse med ister. (Ister er det hardeste fettet på grisen – hvitt og minner litt om talg). Men dersom medisterpølsen hadde hatt betegnelsen purkepølse på etiketten, ville de fleste valgt pinnekjøtt på julaften.

Smale er sau.

Pinnekjøtt stammer fra arten sau – dyr med et fårete blikk – som får hodet kappet av og solgt som smalahove. Den sistnevnte betegnelsen skyldes at sau heter smale på vestlandsk.

Men ellers er dyr fra denne slekten lettest å markedsføre som lam – gjerne som stek. Lamme lår bør du skygge unna – de kan jo komme fra hvilket som helst dyr – det eneste man vet om dem, er at de som selger dem, er dårlige i norsk rettskrivning. Strengt tatt er det kun lam som kan selges som det. Har lammet overlevd en vinter, slaktes det som ungsau, og blir til får – gjerne i kål – enten det dreier seg om søyer eller vær. Det meste av pinnekjøttet kommer fra lam – men noen ribbeinsbrudd fra sau selges også som pinnekjøtt.

Men det er ingen som selger fårepølser eller fenalår, som reklamerer med at kjøttet kommer fra en vær. Værballer – en nasjonalrett på Island – kommer kun fra hannen. Der blir ingen lurt.

Dyr med hønsehjerne.

Verre er det med hønene. De betegnes nå som «biprodukt» av eggproduksjonen. Slaktede høner har gjort sitt. De har lite kjøtt på bena og brukes i stadig mindre grad til kjøtt.

Dette var annerledes før, da man hadde kombihøner som både verpet og hadde nok brystmuskler o.a. igjen til å havne i frikasseen.

De hønene som kommer på markedet i dag, betegnes som gourmethøner og er mødre til en generasjon med kyllinger. Ifølge kjøttbransjen slaktes de sammen med kalkun, fordi de er så store. Det rare er at mange av disse hønene også «omdannes» til kalkun på den samme slaktelinjen.

Prior karbonader av «kalkun» inneholder bare dobbelt så mye kalkun som høne. Det samme gjør kjøttboller av «kalkun». Også grillpølser av «kalkun og kylling» inneholder en del hønsekjøtt.

Og hvem vet? Kanskje noe av dette hønsekjøttet egentlig er kvernet hane. Det ble slaktet 76 tonn hane i 2008. Kykeliky! Eller var det goble, goble?

Solveig Ruud, Aftenposten søndag 15. november 2009

FREMTIDEN???

2009-11-10T16:31:00.000+01:00

… a large dairy animal approached Zaphod Bebblebrox`s table, a large fat meaty quadruped of the bovine type with large watery eyes, small horns and what might almost have been an ingratiating smile on its lips.

“Good evening, “it lowed and sat back heavily in its haunches, “I am the main Dish of the day. May I interest you in parts of my body?” It harrumphed and gurgled a bit, wriggled its hind quarters into a more comfortable position and gazed peacefully at them.

Its gaze was met by looks of startled bewilderment from Arthur and Trillian, a resigned shrug from Ford Prefect and naked hunger from Zaphod Bebblebrox.

“Something off the shoulder perhaps?” suggested the animal, “braised I a white wine sauce?”

“Er, your shoulder?” said Arthur in a horrified whisper.

“But naturally my shoulder, sir,” mooed the animal contentedly, “nobody else`s is mine to offer.”

Zaphod leapt to his feet and started prodding and feeling the animal`s shoulder appreciatively.

“Or the rump is very good,” murmured the animal. I`ve been exercising it and eating plenty of grain, so there`s a lot of good meat there.” It gave a mellow grunt, gurgled again and started to chew the cud. It swallowed the cud again.

“Or a casserole perhaps?” it added.

“You mean this animal actually wants us to eat it?” whispered Trillian to Ford.

“Me?” said Ford, with a glazed look in his eyes, “I don`t mean anything.”

“That`s absolutely horrible,” exclaimed Arthur, “The most revolting thing I`ve ever heard.”

“What`s the problem, Earthman?” said Zaphod, now transferring his attention to the animal`s enormous rump.

“I just don`t want to eat an animal that`s standing there inviting me to,” said Arthur, “it`s heartless.”

“Better than eating an animal that doesn`t want to be eaten,” said Zaphod

“That`s not the point,” Arthur protested. Then he thought about it for a moment. “Alright,” he said, “maybe it is the point. I don`t care, I\m not going to think about it now. I`ll just…er…”

The universe raged about him in its death throes.

“I think I`ll just have a green salad,” he muttered.

“May I urge you to consider my liver?” asked the animal, “it must be very rich and tender by now, I`ve been force-feeding myself for months.”

“A green salad,” said Arthur emphatically.

“A green salad?” said the animal, rolling his eyes disapprovingly at Arthur.

“Are you telling me,” Said Arthur, “that I shouldn`t have a green salad?”

“Well,” said the animal “I know many vegetables that are very clear on that point. Which is why it was eventually decided to cut through the whole tangled problem and breed an animal that actually wants to be eaten and was capable of saying so clearly and distinctly? And here I am.” It managed a very slight bow.

“A glass of water please,” said Arthur.

“Look,” said Zaphod, “we want to eat, we don`t want to make a meal of the issues. Four rare steaks please, and hurry. We haven`t eaten in five hundred and seventy-six thousand million years.”

The animal staggered to its feet. It gave a mellow gurgle. “A very wise choice, sir, if I may say so, Very good,” it said, “I`ll just nip off and shoot myself.”

He turned and gave a friendly wink to Arthur.

“Don`t worry, sir,” he said I`ll be very humane.”

He waddled unhurriedly off to the kitchen.

Page 92-94, The Restaurant at the End of the Universe – 1980 av Douglas Adams

2009-09-08T21:13:00.000+02:00

I 2009 er det registrert følgende:

249 100 melkekyr

58 200 ammekyr

1 030 000 sau

1 500 000 gris ( som slaktes )

3 800 000 verpehøns

59 600 000 kyllinger ( som ble slaktet i 2008 )

er dem glade?

2009-09-01T01:00:00.000+02:00

NOSTALGI 2 ... 1993

2009-09-01T00:54:00.000+02:00

NOSTALGI ... 1991